Romerne var de første som plantet vindruer i Bordeaux,sansynligvis i det første århundre før Kristus, men denne lille gjennomgang begynner med året 1152 da Eleanor av Aquitaine giftet seg med Henri Plantagenet som senere ble Henry 2. av England og hertug av Normandie.. Fra da av og til 1453 da hundreårskrigen sluttet i slaget ved Castillon, og Frankrike tok tilbake Aquitaine og Gascogne, var mesteparten av Bordeaux og Libourne(St Emilion) på engelske hender. Det ble gitt privilegier(mindre/ingen skatt) til dem som plantet vinranker, først i utkanten av Bordeaux by, og senere i Graves og Medoc. .Etterspørselen fra England etter fransk vin økte, og dermed økte det beplantede areal. Ifølge historikeren Rene Pijasson hadde ikke denne vinen mye til felles med dagens Bordeauxvin. Vinene var lette, lyse på farge, uten særlig kropp og beregnet for raskt konsum.
Etter 1453 fosvant det engelske markedet for en tid, men kom snart tilbake, og ble også delvis kompensert av hollendere ,irer og tyskere som kom til Bordeaux for å kjøpe vin. Det mest kjente området på denne tiden var Graves. Hvor det ble laget både rødvin og (mest søte) hvitviner. Jean de Pontac begynte å plante vinranker i 1530 på eiendommen Haut Brion som fikk stor betydning for utvikling av slottsvin, dvs vin fra spesielle eiendommer, og førte til at det ble vel så mye fokus på enkelt eiendommer(slott) som på regionen Bordeaux .Jean var smart nok til å gifte seg med en dame som brakte med seg eiendommen som medgift. 100 år senere hadde familien åpnet en vinbar ”The Pontacks Head i London som solgte Haut Brion dyrt, men den ble etablert som en utmerket slottsvin i England lenge før andre slott.
Det var også vinmarker på østsiden, i Bourg og Blaye, men disse hadde mindre prestisje enn vinene fra vestsiden. Medoc var langt fra det beste område på denne tiden. Det var et vått myrområde med dårlig infrastruktur som trengte drenering. Dette ble gjort av hollendere på 1600 tallet. Dreneringen endret vannspeilet og tørrla jorden, og det ideelle jordsmonn ,grus, sand og leire kom til syne. Dreneringen gjorde Medoc egnet til å bebygges, og da strømmet investorer til. Det ble en massiv nyplantning og Medoc ble etter hvert kjent som et bedre område enn Graves fordi jordsmonnet med sin gode drenering og evne til å oppta og avgi varme, og nærheten til Girondemunningen. ga bedre vin.
På 1600 tallet oppsto også vinmeglerne – les courtiers – som ble mellomleddet mellom slott og eksportør – les negociants. Det første meglerhus var BEYERMANN, vår gode hjelper med å få til vinbesøk etablert av hollendere i 1620. Schrøder & Schuler fulgte som nr 2, nesten 100 år senere, i 1739, og flere fulgte etter hvert( bl.a Kressmann , Eschenauer og Cruse)
Det var hollendere og engelskmenn som dominerte vinhandelen. Hollenderne gikk for rimelige,lettdrikkelige viner, mens engelskmennene var mer kvalitetsorientert, selv om det var dyrere. For Bordeaux var dette bare en fordel, hele spekteret ble etterspurt av markedet.
Etterspørselen etter vin fra spesielle slott økte, og prisene var gode. Allerede i 1707 kunne man i The London Gazette se avertert viner fra Ch Margaux, Lafite og Latour. Det utviklet seg et variert prisnivå der de gode viner var dyre, de nest beste litt billigere. Det førte til at Handelskammeret i Bordeaux ba meglerne om å utarbeide en prisliste(klassifikasjon) av vinene i anledning av at vinene fra Bordeaux skulle presenteres på verdensutstillingen i Paris i 1855. Denne listen ble stående som den ultimate klassifisering. Mange ønsket å endre den og den skulle i utgangspunktet kunne endres, men her var det motstridende interesser, så den har blitt stående. Den eneste endring skjedde i 1973 da Mouton etter å ha prøvd i årevis rykket opp til 1. cru og baron Rothschild skrev ,sikkert med stothet på etiketten for 1973 årgangen:”Premier je suis,second je fus” Klassifiseringen ble etter hvert sett på som en sannhet, og fremhevet Medoc på bekostning av Graves og østsiden. Det tok mange år før Graves(og Pessac Leognan) og St. Emilion fikk sin klassifikasjon, mens Pomerol har klart seg uten til i dag. Sett i et langsiktig perspektiv har de fleste slott hatt sine ”ups and downs”, det har vært eierskifter(det er bare slottene Leoville Barton, Langoa Barton og Mouton Rothschild som eies av de samme familier som i 1855) , og markedsprisene reflekterer bedre hvordan vinene bedømmes enn deres plassering i hierarkiet. F.eks oppnår nå Ch Pontet Canet som er 5. cru priser som er på høyde med de beste i 2. cru. Petrus 2005 er notert til GBP 31000 for en kasse. Det er nesten 3 ganger prisen til Ausone og 4 ganger prisen til Lafite .
Arbeidsdelingen på markedet i Bordeaux, (Place de Bordeaux) er slik at slottene selger sin vin i transjer, sjelden alt på en gang, til meglerne – les courtiers . Gode kontakter belønnes med flere kasser, meglere som gjør det dårlig med et slott et år, kan få mindre det neste året. Meglerne selger til les negociants – vineksportørene. Meglerne er bindeleddet mellom slott og eksportør. I andre land eksisterer ikke dette mellomleddet. Les negociants holdt til i forstaden Les Chartrons ved Garonnes bredd på Quai des Chartrons. Miljøet her gikk i oppløsning etter krisen/skandalen i 1973.
Jeg går ikke inn på årene etter 1855 bortsett fra å nevne at omtrådet ble angrepet av meldugg, etterfulgt av vinlusen Phylloxera, og andre sykdommer, forbudstid, 2. verdenskriger, krisen i 1973 utløst av oljekrise og usunn forretningsdrift i Bordeaux, oppgang på 80tallet med flere gode årganger,litt problemer i begynnelsen av 90 tallet med den frostskadde 91 årgangen og den tynne 1992., Asia ble for alvor et marked med 95 og 96 årgangene, kineserne gikk bananas etter 2000 og drev opp prisene betydelig, men nå synes det som luften er gått litt ut a v den ballongen ,i hvert fall synes auksjoner avholdt av Sotheby og Christies i Østen å indikere dette.
Kilder: Stephen Brook ”The complete Bordeaux, Jancis Robinson : Oxford Companion to Wine, Decanter.
Se også vinmonopolets egne sider for Bordeauxvin her:
16.mai 2012
Bjørn Normann Hansen
